|
Hun kommer hektisk flagrende med lange kliv på høye, gullfargede hæler gjennom gangene hos Legemiddelindustrien. Ti minutter forsinket, et digert hjertesmykke i tykk lenke dinglende ned på magen, smiler stort og strålende og sier hei, unnskylder forsinkelsen. Håndtrykket er tørt, kontant og varmt, øyekontakten fast. Helt etter boka.
Akkurat som på TV, stylet og tilrettelagt, er de første tankene som faller inn i hodet i møtet med Karita Bekkemellem. Tidligere omstridt yrkespolitiker med 20 år på Stortinget og to statsrådposter bak seg. Nå fersk direktør for Legemiddelindustrien. Snart kanskje også kjent som skandalebokforfatter. Hun har sagt at møtet med den politiske ukulturen i Arbeiderpartiet var et sjokk. Det har hun skrevet om i boka si.
Avslører holdninger
– Deler av boka handler om hvordan enkelte mennesker i partiet oppførte seg, hva de sto for, og måten jeg ble behandlet på. Slike miljøer kan bli veldig preget av hva enkeltmennesker gjør. Det er noen få som ødelegger for mange, sier hun.
De fleste har fått med seg at Bekkemellems bok skal komme ut i oktober. Det spekuleres ivrig om hun kommer med avsløringer som kan stille en og annen politiker i et dårlig lys. Jens Stoltenberg, for eksempel. Mannen som uventet og svakt motivert ga henne sparken fra regjeringen for drøyt to år siden. Men hun har sagt at Jens kan føle seg trygg.
– Norge er et lite land, og det kan hende at det er noen som vil reagere på det som står. Men jeg tror det ville vært uvanlig feigt å la være å skrive den. Min fortelling kan bidra noe for de som kommer etter meg.
– Jeg kunne valgt å lage en ensidig negativ bok. Men for meg har dette vært en reise med mange fantastiske opplevelser, mange mennesker jeg er vanvittig glad i og som har betydd mye for meg. Så har jeg selvfølgelig hatt noen problemer som har gjort inntrykk på meg. Da handler det om å balansere slik at fortellingen blir en helhet av det jeg føler har preget meg, sier hun.
Innsyn i departementene
”Mitt røde hjerte” skal ikke bare gi leserne et blikk inn i de lukkede politiske korridorer og systemer, forteller hun. Den er også en fortelling om noe av det hun har opplevd gjennom livet, det som har formet henne og gitt henne engasjementet sitt, og om hvorfor hun gikk inn i politikken.
– Jeg hadde ingen tanker om å skrive bok. Men så ble jeg kontaktet av flere forlag. Da tenkte jeg at jeg er bare 44 år, og det å skrive ei bok må være en fin måte å avslutte 20 år i norsk politikk. Jeg håper noen kan glede seg litt over det.
Karita Bekkemellem prater mye, som de fleste politikere gjør. Når hun blir riktig ivrig smatrer moldekonsonantene fortere, høyere og hardere gjennom luften, hendene gestikulerer, hun bøyer seg frem i stolen. Og så blunker hun. Rett som det er. Med høyreøyet. For å holde på oppmerksomheten, understreke poenger, være sjarmerende, eller hva det kan være. I hvert fall ikke for å flørte.
Blir personlig
Selv om hun opplevde dårlige sider ved å gå inn i politikken, hevder hun at hun i større grad utleverer seg selv enn andre i boka. I avisintervjuer har den tidligere kretsmesteren i sprangridning fortalt om en barndom med frykt i forhold til rusmisbruk, om overvekt og spiseforstyrrelser i tenårene, og om en slags ”reservepappa” i et hestemiljø.
– Hvis jeg først skulle skrive ei bok var det viktig å gi litt av meg selv, være litt nær på noen av tingene. Det som overrasket meg mest var hvor vanvittig mye jeg har ment. Jeg har ti tjukke, røde permer med datautskrifter fra disse 20 årene. Jeg tenkte at; er det mulig? Hallo!
Hun løfter begge håndflatene mot taket i en oppgitt gest, dumper tilbake i stolen, og ler hjertelig. Metallhjertet danser en vill medisindans på magen. Etter lattersalven trekker hun luft ned i lungene med en lang, sukkende lyd og blir alvorlig igjen.
– Det har vært veldig morsomt å skrive, men krevende også. Fortellingen handler litt om at det er mulig å få til noe selv om det har vært tungt og vanskelig på veien. Jeg håper den kan være en hjelp, virke konstruktivt i forhold til de som har slitt i barndom og oppvekst og ikke har det så greit.
– Det var en del brikker som falt på plass under skrivingen og ga meg et helhetsbilde jeg ikke hadde sett tidligere. Du kan si så utrolig mye, men det er mange hensyn å ta i forhold til familie, til personer som ikke lever lenger, hvor konkret skal du gå inn på en del av tingene. Jeg har hatt mange sterke opplevelser. For en del av disse kunne jeg ikke vært mer konkret enn det jeg har vært.
Vil ha mer produksjon
Etter å ha jobbet 20 år av livet i politikken med saker som skal gjøre at folk får det bedre, hevder Karita Bekkemellem at direktørstillingen i Legemiddelindustrien er en drømmejobb.
– Legemidler har stor betydning både for folkehelsen og for etableringer av nye næringsvirksomheter i fremtiden. Det er mer enn et kinderegg, det er mulighetenes felt med et enormt potensial.
Hun mener at norske legemiddelprodusenter leverer gode, høyteknologiske produkter som få andre aktører kan levere, og at Norge må ha en visjon om å få større uttelling på dette feltet.
– Hvordan har vi brukt oljeformuen vår, egentlig? Her sitter vi og sparer oss til fant. Samtidig har vi muligheter i industrien bare den får bedre betingelser. Hvorfor kan vi ikke ha ambisjoner om mer produksjon og flere arbeidsplasser i legemiddelindustrien? Hvem sier at vi ikke kan ha det i Norge? Vi har konkurransefortrinn gjennom en meget høy kvalitet og kompetanse.
– Vi har gjort mye riktig når vi har forvaltet oljepengene, men FoU er viktige bærebjelker for fremtiden, og vi er for redde for å tenke langsiktig. Vi må bruke kapitalen på en mer nyskapende måte, lytte til hva næringslivet sier.
– På noen viktige felt må det legges føringer som har betydning for rammebetingelsene. Muligheten for langsiktig kapitalinvesteringer vil være lettere å få til med et perspektiv som går ut over ett eller to statsbudsjetter. Vi må vite hvilken vei vi skal gå. Disse miljøene er fremtiden vår.
Lang behandlingstid
Den lange behandlingstiden i legemiddelverket er en annen stor utfordring Bekkemellem setter fingeren på. Det tar gjennomsnittlig 12 til 15 år å utvikle et legemiddel.
– I Norge opplever legemiddelindustrien det som en ekstra utfordring at det i tillegg er store forsinkelser i saksbehandlingstider for godkjenning av markedsføringstillatelser hos Statens legemiddelverk.
Etterlyser næringsklynger
LMI-sjefen synes ikke vi skal ikke akseptere at Norge er så dyrt at det er umulig å konkurrere herifra. Tvert imot skal vi bygge opp enn type kompetanse som gjør at vi lever på kvalitet, at vi leverer de beste produktene som gjør at folk har trygghet i det som produseres i Norge, synes hun.
– Store firma som GE Healthcare har generert mye for de små firmaene. Det er et potensial for stort vekst med etablering av små bedrifter som kan samarbeide med de tunge aktørene. Vi må få på plass langt flere gode clustere med akademia, sykehusmiljø og universitet, som knyttes sterkere opp mot legemiddelindustrien enn de gjør i dag. Jeg ser for meg sterkt samarbeid mellom små og større aktører til beste for en bedre folkehelse.
Hun viser til at bransjen ser positivt på et sterkt samarbeid med foreningen Norsk industri. Et samarbeid som hun håper kan gi god uttelling på lang sikt.
– Å satse på dette er en vinn-vinn- situasjon. Det er viktig for næringspolitikk, helsepolitikk og forskningspolitikk. Norske myndigheter vil tjene på å ta imot den hånda industrien rekker frem. Dette er en konkretisering av alle de lange talene jeg selv tidligere vært med på å fremføre. Det er en gavepakke til politikerne.
Ikke bare et prisspørsmål
– Det kommer rett som det er kopipreparater på markedet som er billigere enn de norske originalene. Er det OK at folk får billigere medisiner på denne måten?
– Forbrukerperspektivet og pris er en ting, men det er viktig å ha et overordnet bilde. Hva skjer hvis vi kun har fokus på billige kopipreparat? Vi har i dag svært lave priser på legemidler i Norge i forhold til resten av Europa, vi er faktisk helt på bunnen. Nå må vi se sammenhengene, ikke kynisk og isolert se kun på prisen. Vi må se på hva som legges ned av innsatsfaktorer for å få frem ulike legemidler, ikke se oss blinde på bare å få ned prisen.
– Legemiddelindustrien må tjene penger for å levere innovative produkter i fremtiden. En ensidig, nasjonal, prisorientering kan, om 15-20 år, føre til at vi ikke får nye medisiner mot kreft, kols, og diabetes, at vi ikke fikk muligheter til den vekst vi ellers kunne fått fordi vi var så utrolig opptatt av å få billige kopipreparater.
Bransjen tar ansvar
Legemiddelfeltet har ikke blitt nok verdsatt, mener hun:
– Jeg opplever et stort engasjement fra mange gründere og næringslivsaktører som ikke bare er ute etter å tjene penger. De er også opptatt av å ta samfunnsansvar. Legemiddelindustrien er ikke verdsatt for den innsatsfaktoren de er. Det er mange gode muligheter fremover hvis vi får til gode samarbeidsformer.
– Legemiddelindustrien betyr noe for meg og deg og alle andre. Hvis vi får kreft hjelper det ikke å ha det flotteste, nybygde og beste sykehuset, vi må ha de beste legene, det beste hjelpemiddelapparatet og de beste medisinene. Tenker vi nok på legemidler som innsatsfaktor? Statistikken sier at en av tre av oss vil få kreft. Vi må ha den beste tilgangen.
– Legemiddelindustri har et noe frynsete rykte i manges øyne etter saker der griskhet har fremståttt som et sterkere motiv enn hensynet til menneskers helse. Hva har du å si til det?
– Bransjen har i mange år jobbet for å rydde opp og få på plass et etisk regelverk. Alle kan gjøre feil, men du kan ikke kappe hodet av en hel industri med over 4000 arbeidsplasser som bruker rundt en milliard kroner i året på forskning. Altså, hallo, vi må verdsette dette på en ordentlig måte, så får vi heller ta kritikk på de enkeltsakene som måtte komme.
– Vi kan ikke lage et scenario der det er en gjeng med verstinger som sitter i legemiddelindustrien. Det finner jeg meg ikke i, for det er ikke riktig. Det er en meget profesjonell og oppegående bransje med genuint dyktige fagmennesker som hver dag går på jobben for å lage gode resultater og levere gode produkter. Ikke bare med dollartegn stemplet i pannen, men med en genuin interesse for din og min helse.
– Når jeg kommer til Nycomed, GE eller andre bedrifter i Norge treffer jeg ansatte som er genuint opptatt av – og har et sterkt engasjement rundt – menneskers helse. Ansatte i legemiddelindustrien tar samfunnsansvar!
Slår et slag for vaksiner
Karita Bekkemellem mener at vaksinering er et av de mest effektive helsetiltak vi har, både i Norge og i resten av verden.
– Vaksiner er, ved siden av tilgang til rent vann, kanskje den aller beste sykdomsforebygging som finnes, hvis vi tenker globalt. Men også nasjonalt her i Norge. Her tilbys nå en ny vaksine som er utviklet med tanke på å forebygge alvorlig sykdom hos to befolkningsgrupper, unge jenter og kvinner. HPV-vaksinen gjør det mulig å forebygge livmorhalskreft, og er tatt inn i det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet.
LMI-sjefen hevder at det trengs et sterkt engasjement for næringspolitikk og for legemiddelindustrien spesielt i Norge.
– Jeg ser at denne bransjen må vektlegges på en helt annen måte. Forskjellen i forhold til å jobbe med politikk er at jeg nå har muligheter til å konsentrere meg på et felt. Nå handler det om å levere noe som skal resultere i viktige beslutninger, selge inne et budskap til myndigheter og departement i forhold til det virkelighetsbildet som fins der ute. Det er vi som har nærkontakt med dette hver dag, som kjenner virkeligheten, sier hun.
Tolererer ikke urettferdighet
– Hva gjør deg sint?
– Urettferdighet. Det er noe som har sittet sterkt i meg siden jeg var liten jente, uten at jeg kan si at det skyldes akkurat den eller den episoden. Når du ikke får den behandlinga du skal ha eller jeg ikke får den barnehageplassen jeg har blitt lovet, er det et eller annet som skjer med meg. Da kommer motoren min i gang. Det er noe av det som har preget veldig mye av min personlighet og det engasjementet jeg har hatt.
– Har du noen kjepphester?
– Jeg er opptatt av at alle de vi møter på vår vei blir berørt av en eller annen form for sykdom. De må få den beste tilgjengelige behandlingen og medisinen på markedet til enhver tid, uansett hvilken bakgrunn de har, hvor de bor i landet, og om de bor i andre land. Jeg vil ikke akseptere at det skal være forskjeller. Vi skal ha det beste uansett hvor vi bor og hvem vi er.
– Det andre jeg er opptatt av er rammebetingelser som er nødt til å være på plass for innovasjon og utvikling. Legemiddelindustrien må få levelige rammeri landet på lengre sikt. Det skal være viktig å ha legemiddelindustri plassert i Norge i fremtiden. Tenk på hva det ville bety at min eller din datter kan unngå livmorhalskreft i fremtiden!
– Pandemiene viser at vi får nye scenarioer. Norge er opptatt av å ha egen matproduksjon, vi bør også ha mulighet til legemiddelproduksjon i landet. Vi må ta ansvar selv, vi er verdens rikeste land, vi har ressurser og kompetanse, vi har muligheter. Det er feil tilnærming å være defensiv i forhold til så viktige spørsmål for det norske samfunn og for befolkningen. Det må være grenser for hvor mye vi skal lene oss på store, trygge onkel USA og store, trygge onkel EU.
Om avgangen
– Synes du at du ble urettferdig behandlet da Jens Stoltenberg ba deg om å forlate statsrådposten?
– Når en holder på med politikk i en regjering vet en at det kan skje ting, det er en ekstremsportøvelse. Jeg har vært utrolig privilegert, har fått lov til å være statsråd to ganger. Det jeg sa da jeg ble avsatt var at jeg hadde veldig lyst til å fortsette. Dette feltet er nesten som barna mine, som jeg har gitt starten på livet, og som jeg gjerne ville sluttføre.
– Når du sitter i en flertallsregjeringen har du den stabiliteten som skal til for å kjøre dette videre og komme i mål på en god måte. Men slik er dette systemet. Det er vanskelig å gi noe svar på hvorfor det skjedde, jeg tar det bare til etterretning.
– Så du er ikke det minste bitter? Mange mener du ble ofret for å få en balanse i hvilke partier de som ble avsatt kom fra, for å vise at Ap-folk ikke var skjermet.
– Min avgang har gitt meg nye muligheter som i dag gjør at jeg sitter med Norges mest spennende jobb. Da er man ikke bitter. Det er vanskelig for meg å ha noen klar formening om jeg ble et offer for partifordeling når statsråder skulle avsettes.
– Det var mange som omtalte vårt departement som ”det bittelille departementet”. Barnehagebiten ble flyttet slik at porteføljen ble mindre. I media ble det spekulert i at nestlederen i Ap skulle plasseres der for å kunne profilere seg mer, etter å ha fått kritikk for ikke å posisjonere seg selv og politikken godt nok. Vi snakker om toppen i landets største parti, leder for Ap sin programkomité, en person som har en maktposisjon som nesten ingen andre i det norske samfunnet har. Da er det i ettertid interessant å se at det bittelille departementet ble så viktig.
– Mitt lodd har vært å jobbe med ting som er veldig intimt, følsomt og kontroversielt, som handler om veldig private ting i folks hverdagsliv. Jeg har opptrådt i offentlige debatter om dette som har vært veldig krevende. Det er kanskje litt lettere å diskutere gasskraft og vindmøller enn homofiles rettigheter, religionsfrihet, statsstøtte til trossamfunn, og obligatoriske helseundersøkelser.
Snakket seg flau
Intervjuet er 30 minutter over den tilmålte tiden da Karita Bekkemellem plutselig slår håndflatene mot kinnene og ser flau ut.
– Gud kor e snakka! Nå har e snakka så mykkje at e e heilt tom!
Intervjuet er slutt. Ny leppestift legges på. Fotograferingen starter. Fotografen spør forsiktig om hun kan lene ryggen mot dørkarmen.
– Jeg vet ikke helt, jeg tror det blir litt for poserende, svarer kvinnen som er blitt beskyldt for å være for medievennlig med en bekymret rynke mellom øyebrynene.
| 
